LESERBREV 02.08.22.  Anna Kathrine Kristiansen, Pensjonist.

Hvorfor synes vi at plen er pent? Spør forfatter Anne SverdrupThygeson i boken «På naturens skuldre» som kom ut i 2020. «Hvorfor ikke heller en frodig fargesprakende blomstereng, bugnende av dufter, lyder og insekter?» Hun mener at en plen er en slags grønn asfalt, med et svært begrenset biologisk mangfold.

Gressplenen er et kulturfenomen som først dukket opp som et dekorativt element i franske og engelske hageanlegg. I dag utgjør plenen størstedelen av grøntarealet i verdens byer, mange steder opp til 70 %. Samtidig er arealet med blomsterrike naturlige enger gått dramatisk tilbake de siste 150 år. Bare i Oslofjord-området har opp mot halvparten av de blomsterrike arealene forsvunnet siden 1950-tallet. I USA brukes årlig 34 000 tonn sprøytemidler på plenareal alene. Det reduserer og endrer den naturlige jordbunn-faunaen, som normalt ville ta jobben med å resirkulere døde planter til ny næring. Dermed må amerikanerne spe på med 41 000 tonn syntetisk plengjødsel på toppen.

I boka «Grønn vekst» skriver Per Espen Stoknes: «Sett bort den gamle fossile gressklipperen, kutt ut fossilgjødselen og insektmidlene, inviter planter, insekter og dyr tilbake til hagen din og gjør gjorda til karbonfangende permakulturhage som også gir deg mat på bordet. En sunn økonomi for det 21. århundre?»

Personlig synes jeg at plen er vakkert, men mye arbeid kan den jo kreve. En pen blomstereng og dyrking av mat på bordet er vel heller ikke så enkelt? At en travel opptatt villaeier med en hageflekk velger plen i stedet for blomster og matauk kan en godt forstå, men bra ville det vel være om en fikk blomsterenger i stedet.

LESERBREV 12.07.22  Anna Kathrine Kristiansen, pensjonist, Moelv 

Venner av Moe innstiftet i 2004 en egen pris ved navn æreskveindøl. Denne prisen deles ut til personer som har lagt ned en betydelig innsats sosialt og kulturelt for lokalsamfunnet. Tar jeg ikke feil, mener jeg at 12 personer hittil er blitt utnevnt til Æreskveindøler, og at den siste var Rolf Skar som fikk den i 2016.

En person som jeg nå mener kunne få den, er forfatteren Torbjørn Hovde. Hovde som nå skulle være pensjonist har sanket utrolig mye lokalhistorisk stoff gjennom årene, og må ha brukt mye tid på det til glede for oss lesere som er interessert i lokalhistorie. Som eksempler kan jeg nevne bøkene «Da klokka klang», som kom i 2006. «Moelv, fra ødemark til by», som kom i 2011, og «Moelven, avstigning på høyre side», som kom i 2019.

Vi fikk i 1986 «Moelvboka» skrevet av æreskveindølen fra 2011 Ove Johansen, men det har jo hendt mye i Moelv siden da. Skrifter som «Turbok for midtre Ringsaker» og «Søndagstur til Ring med besøk på Monssveen gardsmeieri» kan også nevnes.

Hovde har holdt til på eget forlag og gitt ut så mange andre bøker også som har gledet oss når de har kommet. Den siste som skal være fra 2021 og hete husker jeg rett: «Det skjedde i de dager- av Evangelisten Lukas», har jeg ikke fått lest ennå.

Boka fra 2019 har vært for å markere Moelv 125 år. Det var 25 september 1894 at jernbanestrekningen Hamar-Tretten ble åpnet offisielt av kong Oskar som sammen med kone og et barn fulgte med toget fra hovedstaden og nordover. Stasjonen fikk navnet Moelven, forkortet til Moelv i 1921. Det var navnet Kveindalen eller Modalen som var i bruk den gang, og selve Moelv var et lite sted med få bedrifter. Etter at jernbanen kom, har det vokst fram et industristed med variert virksomhet, og et handelssentrum som har fått bystatus. Dette stedet under postnummer 2390 har nå i 2022 6.479 bosatte.

Jeg har lyst til å nevne et par ting som var viktig. I 1897 fikk Moelven sitt eget sykehus. Så ble det flyttet litt ut fra sentrum og kom i nytt hus i 1923 med både fødestue og operasjonsstue, skriver Hovde. En gang på 1950 åra ble det nedgradert til å bli sykehjem. Men blir politikerne enige, har vi kanskje et nytt, stort sykehus her omkring 2030? Egen lokalavis med sete i Moelv kom i 1935, det var «Ringsaker Blad» som jo fortsatt eksisterer og som jeg håper tar inn dette skrivet mitt.

LESERBREV 22.06.22 Anna Kathrine Kristiansen, Pensjonert sykepleier, jordmor

«Det er nå ingen sykehus i Innlandet som klarer å gi et komplett tilbud. Det må vi gjøre noe med». Det var alt helseministeren vår kunne si om sykehussaken foreløpig.

Mye skal nok fortsatt vurderes og bestemmes. Hvis saken ikke blir utsatt, skal vi få vite om det blir Mjøssykehus i Moelv 22. september. I tilfelle får en muligens startet opp i 2026.

Alle vi som lurer på hvordan det blir med sykepleierutdannelsen som er så avhengig av praksisplasser på sykehus har derfor noe tid. Nå er Høgskolen på Elverum og den bruker praksisplasser på sykehusene i Elverum, Hamar og Gjøvik. Noen utredning om dette har vi ikke sett. 250 sykepleiestudenter skal skaffes praksisplasser som utgjør 50 % av utdannelsen, skriver de i Ha 21/6-22. Studenter har som regel dårlig råd. At de har bil til å forflytte seg kan en vel ikke regne med? Vil valg av Mjøssykehus i Moelv få konsekvenser for utdanning av sykepleiere ved Høgskolen i Elverum, er det jo viktig å få vite for mange. Det er jo bestemt at det må utdannes flere sykepleiere, og intensiv og annen videre utdannelse er også viktig. Kan det tenkes at sykepleierutdannelse og jordmorskole blir flyttet til et nytt Mjøssykehus i Moelv? Klarer Ringsaker kommune en slik utfordring med studenthybler og boliger? «Kommer tid kommer råd», heter det, og «den som lever får se». Det er jo penger som bestemmer mye av dette.

LESERBREV 21.06.22 Anna Kathrine Kristiansen, Pensjonist

«Livet og dagen vi har må ha en mening. Penger gir ikke mening eller lykke i seg selv. Det er slitsomt å ha for lite penger, men å ha en høy lønn i seg selv gir ingen lykke eller mening med livet», sier den nyutdannede presten som ordineres som prest i Løten og går ned i lønn fra en tidligere stilling hun hadde.

Dette er ting som slår meg når jeg ser lønningslisten til 10 av lederne i våre statseide selskap. De har lønn fra 7.856 000 kr og til 17.424 000. De fleste har en lønn på omtrent 11,-12 og 14 millioner kroner. Hva skal en bruke så mange penger til?

Innvandrere står nå i matkø for å få hjelp til sulten. Matpose blir det dessverre ikke på alle hver dag. Er ikke dette også statens ansvar?

«Even Brattbakken» (Hegtun) har også noen visdomsord. «Åssen skal det gå med øss tel slutt hvis vi bare skal kjøpe og kaste ting, og hvis ingen bruker henda sine tel å reparere å stelle på noe lenger. Vi kæn vel kænskje bli så rike ta denne olja våres at vi itte treng å være forsiktige og stelle pent med tinga våre. Men da trur jeg at vi blir fattige likevæl på en ænnen måte liksom. Hvis ullsokken begynner å bli tynnslitt, skal vi trekke i noen tråder», sier a Berte. «Jeg har tenkt på detta ofte at vi burde gjøre det på samma måten i ekteskapa bortover, på arbeidsplassen og menneskjer imellom. Hvis det begynner å bli tynnslitt oss imellom så sku vi trekke i noen tråder for å hjelpe tæl å holde det i hopes så det itte raknar helt. For det er dumt ta øss å tru at samfunnet sku klare ælt sligt åleine.»

Kanskje det burde vært slått noen «tråer» fra lønna til de største og inn til de som har minst?

LESERBREV 24.05.22 Anna Kathrine Kristiansen, Pensjonist 

Dysleksi er det mange som har slitt med, denne tilstanden er kjent. Med et slikt handikap kan oppvekst og skole være slitsomt og vanskelig. Lesning kan være et ork. Men folk kommer seg jo opp i gode stillinger likevel. De er ikke dumme, intelligensen er jo der. Det sitter folk på Stortinget som har slitt med lesevansker, vet vi. Trist er det at mange med dette handikap er blitt holdt for å være dumme eller psykisk utviklingshemmede. Tidligere var jo ikke dette så godt kjent. En mener at 50 prosent av de som har dysleksi, også har dyskalkuli. Dette er arvelige tilstander og livsvarig.

Dyskalkuli er fortsatt lite kjent og trist er det at dette ikke har vært med i lærerutdannelsen. Å ha dyskalkuli i tillegg til dysleksi og ikke lærere som forstår hva en sliter med, må ha vært ille. Det starter gjerne med vansker med å forstå klokka og at tid kan være vanskelig. Likeså å beregne hvor lang tid noe tar. Tall og mengder finnes over alt rundt oss, og det å ikke ha tallforståelse kan være inngripende i opplevelsen av livskvalitet. Spesielt dette med penger og personlig økonomi kan bli vanskelig. Har du dyskalkuli, kan du også ha problemer med retningssansen, skille høyre fra venstre, skille lengdegrad fra breddegrad, geografisk plassering og kart. Vanskelig å lære seg noter. Andre vansker som ADHD og autisme kan følge med. Likeså grovmotoriske og finmotoriske vansker. Matematikkvansker kan mange ha, det behøver ikke å være dyskalkuli. For noen kan det for eksempel være vansker med oppmerksomhet og konsentrasjon.

I VG 21/5-22 fortelles det om en gutt kalt Mads som gledet seg til å begynne på skolen, men som etter hvert fikk en trist skjebne fordi lærerne ikke skjønte hva han slet med. Regning med pluss, minus, gange og deling ble for vanskelig. «Jeg gikk igjennom barneskolen som et vrak og var mye syk», forteller han. Spesielt ble det ille i de siste skoleårene på folkeskolen. Lærerne sa gang på gang at han måtte henge med i matematikken, for de neste år ville fagene øke mer. Om han prøvde å gjøre ting på sine egen måte, fikk han kjeft. Seks-åtte timer gikk med til lekser hver dag, kunne han fortelle. Men på ungdomsskolen fikk han en lærer som forsto at denne gutten hadde dyskalkuli, og nå kunne han få riktig hjelp. Læreren tok i bruk nye teknikker. Han fikk sitte med faglig sterke elever. På tavlen ble det vist ulike måter å gjøre utregninger på. Mads fikk lære av de andre elevene, og de lærte av ham fordi han tenkte på en annen måte. Nå ble matematikk gøy. Han forsto algebra og ligninger som tidligere hadde vært det verste han visste. Men så kom han på videregående skole, og matematikken ble igjen vanskelig. Etter fire forsøk besto han eksamen, fikk en 2' er.

Det gikk bra med Mads som voksen, avisa forteller noe om dette. Det er å ønske at dyskalkuli blir bedre kjent så barn og unge kan få riktig behandling i skoleverket. Det kan være vanskelig på grunn av at det trengs grundig spesialpedagogisk og psykologisk utredning i dette. At så mange barn har måttet slite med lav selvfølelse, lav mestringsfølelse og motivasjon i skolen grunnet liten forståelse og feilbehandling, er trist å tenke på. Det skjer vel fortsatt enkelte steder.

LESERBREV 03.05.22 Anna Kathrine Kristiansen 

Opplandske Bokforlag ga i 2008 ut boka «Hedmarks diktere» ved forfatter Geir Vestad. Det ble en bok på 168 sider, så dikterne her har vært mange.

Jeg har interessert meg for diktere i nærmiljøet, spesielt Ringsaker og Hamar. Det er i strid ved åndsverkloven å kopiere fra denne boka, som består mest av navn. Men vi har jo et rikholdig bibliotek i Ringsaker, så å plukke ut bøker en har lyst til å lese er jo noe en kan bruke boka til.

Forfatterne er nevnt med geografisk tilknytning. Fra Ringsaker er det nevnt 55 navn, mange av forfatterne var svært produktive mens de levde. Noen av de mest produktive var jo Alf Prøysen (1914-1970) og Anitra (Aslaug Jevanord) (1895 -1987). Anitra hadde en bok omtrent hvert år fra 1942 og til og med 1980.

Alf Prøysens skrifter utgjør fem hele sider i denne boka om Hedmarks diktere. De er helt fra 1945.

Ingeborg Refling Hagen (1895–1989) var også svært produktiv. Hennes kulturbevegelse Suttung-bevegelsen videreførte grupper over hele landet.

Geirr Lystrup (1949) har vi fortsatt og har hatt mye glede av, bosatt i Brumunddal siden 1978, for å nevne noen av de som lever nå.

At tannlege Bilstad i Moelv hittil har gitt ut fire bøker var overraskende for meg, de må jo leses.

Dette ble bare noe om fem forfattere, da er det femti igjen som bor og har bodd nær oss i Ringsaker. Når det gjelder forfattere i tilknytning til Hamar, så er det nevnt 95 navn, så der er det mange.

En av dem er Rolf Jacobsen (1907–1994) som har fått god omtale for sine dikt. Ildsjeler har etablert Rolf Jacobsen-senter for å ta vare på hans leilighet og forfatterskap, leser jeg om i Hamar Arbeiderblad. Der er en samling dikt fra 1933 og utover til og med 1990 tallet, og flere utgivelser etter hans død. Hanne Lillebo sto bak samlede dikt fra ham i 1990.

Knut Faldbakken (1941) var i en periode Norges mest oversatte samtidsforfatter. Hans romaner er oversatt til 20 språk.

Sigurd Evensmo (1912–1918) husker vi fra filmen «Englandsfarere.» Den ble filmet i 1946.

Ingri Egeberg (1951) er utdannet billedkunstner og har utgitt en rekke barne- og ungdomsbøker, pluss laget billedbøker for voksne.

Dette var fire, det skulle da være 91 forfattere igjen på denne lista for Hamar. Jeg får gi meg med dette, men boka om Hedmarks diktere er å få på bibliotekene.