LESERBREV 02.06.22   Anna Kathrine Kristiansen, Pensjonist

Vi som er født på 1920-tallet er ikke så mange, men mye har skjedd både ute i verden og her hjemme i Norge. Fredelig har det dessverre ikke alltid vært, og det på grunn av ledende menn ute i verden som aldri burde ha fått lov til å styre. Likestilling mellom menn og kvinner har ikke vært noe som ledende menn tidligere var opptatt av. Men i 1917 skjedde det helt usedvanlige at en samfunnsomveltning hadde som viktig målsetting å frigjøre kvinnene i Russland (Februarrevolusjonen). Kvinner fikk stemmerett og skilsmisse og abort ble tillatt. Kvinner tjente i den røde arme. Men kvinnene forsvant igjen fra den politiske arenaen.

Nå har vi fått en farlig nabo i øst later det til, så akkurat hva som skjer der borte i Russland er blitt interessant. Verden ble noe forandret da Sovjetunionen ble delt opp i 15 suverene stater og Øst-Tyskland ble slått sammen med Forbundsrepublikken Tyskland. Oppløsning av Sovjetunionen var en prosess som begynte under Mikhail Gorbatsjov i 1985. Politikken ble da lagt om grunnet økonomiske og politiske vanskeligheter. En fikk «perestrojka» og «glasnost». Demokratibevegelser tvang kommunistene til å gi fra seg makten.

Etter hvert ble det 15 sosialistiske stater som etter hvert forpliktet seg til å fremme likestilling mellom menn og kvinner. Flere land sluttet seg til FNs kvinnekonvensjon som ble ratifisert i 1981. Men det viste seg at om kvinner og menn var likestilt juridisk, så var de det ikke i praksis. Bildet varierte fra land til land, men hovedtrekkene var de samme. Kvinner tjente mindre og arbeidet mer enn menn. Årene etter østblokkens sammenbrudd var preget av økonomisk og politisk uro med ulike syn på utviklingen en gikk inn i. Kvinnenes stilling ble ikke mindre problematisk etter Sovjetunionens oppløsning enn før. De ble fortsatt undertrykt i arbeid og politikk. De fleste var dobbelt-arbeidene.

Russland ble etablert som en føderal republikk med presidentstyre. Presidenten er direkte valgt og utnevner statsminister og regjering med samtykke av det en kaller dumaen. Den første presidenten var Gorbatsjov som ble valgt i 1990, da hadde han hatt en lederstilling fra 1985. Allerede i 1991 måtte han gi seg. Etter valg var det Boris Jeltsin som overtok og som gikk av i 1999. Så ble Putin valgt, da kom mer storpolitikk med vekt på militært styrke, som vi dessverre ser de tragiske følgene av nå.

Hadde flere kvinner stått som ledere, tror jeg at vi hadde fått en fredeligere verden. Verden har hatt mange kvinnelige ledere og de fleste har jo arbeidet for fred. Jeg vil nevne noen av dem. Her i Norge hadde vi jo Gro Harlem Brundtland i en periode som statsminister i 1981, og ny periode fra 1986 til 1989. I India hadde vi Indira Gandhi. Hun var statsminister i en 10 års periode på 60–70 tallet. Golda Meir i Israel var fungerende statsminister i en periode i 1969–1974. Margaret Thatcher statsminister i Storbritannia 1979–1990. Begge disse to siste var vel borti krig kan jeg huske og begge fikk tilnavnet «jernkvinnen».

Danmark hadde Helle Schmidt fra 2011–2015. Sveits fikk sin kvinnelige president Ruth Dreifuss i 1999. Vigdís Finnbogadóttir president på Island 1980-1996, Mary Robinson president i Irland 1990–1997. Angela Merkel, statsminister i Tyskland fra 2005. Finland fikk Tarja Halonen som president i år 2000–2012. I Afrika hadde vi Ellen Johnson Sirleaf som var leder i Liberia, mange flere er det jo. Det må være både et slitsomt og vanskelig verv å ta på seg, det kan vel Erna, vår forrige statsminister fortelle om.

For kvinner i vestlige land er det spesielt p-pillen som har forandret kvinneliv. I den gode tiden som kvinner burde ha fra 19 til 28 år, var det graviditeter og barnefødsler kvinner flest var opptatt av før p-pillen kom lovlig i 1967. Nå kunne de bedre planlegge utdannelse, arbeid og familieliv og også ta på seg lederverv. At kvinner kom seg ut i arbeidslivet, fikk sin egen inntekt og kunne bestemme antall barn selv, mener jeg er det største som har hendt i min tid. Krig, ufred og matmangel er jo det verste, vi lever i en spennende tid med store oppgaver for lederne både i verden og her hjemme.

DEBATT LESERBREV:  Om ROALD AMUNDSEN Monika Kristensens bok:  Av Anna Kathrine Kristiansen, Ringsaker Blad 26.08.2022 

Luftskip var en gang brukt i transport over lange avstander. Det kunne både ha restaurant og sovelugarer om bord på den tid da flygemaskinene ikke kunne fly så langt uten å måtte fylle på bensintanken. Gassen inntil 1937 var overveiende hydrogen.

«Norge» var et luftskip bygget i Italia hvor ingeniøren og offiseren Umbarto Mobile var luftskipets instruktør og pilot. Han og Roald Amundsen pluss 13 andre fløy fra Italia og innom flere steder hvor det var fortøyningsmaster for luftskip. Det var de jo avhengig av for å komme fram. Ny Ålesund på Svalbard var siste stopp før for luftskipet fløy over Nordpolen i 1926. Dette luftskipet landet i «Teller» i Alaska etter 72 timers flyging. Gassen ble sluppet ut, deler av skjelettet demontert og sendt til Italia.

23. mai 1928 var restene brukt i et nytt skip kalt «Italia» og på ny tur til Nordpolen med Mobile som leder. Mobile ville ha sin egen ekspedisjon for å utforske Arktis, grunnet at det hadde blitt en krangel etter den siste ekspedisjonen om hvem som skulle ha æren. Mussolini ville jo at den skulle gå til Italia. Luftskipet Italia hadde gått ut fra Ny Ålesund på Svalbard hvor det var en festeanordning for luftskip etter luftskipet Norge. Natten til 24. mai ble det bekreftet offisielt at «Italia hadde sirklet rundt selve polpunktet ca. 20 min. over midnatt. Telegrammet gikk direkte til Mussolini, den italienske kongen og paven. Folk var med rette stolte og glade. Men på hjemturen havarerte det og mannskapet ble sittende på et isflak. Om bord var 20 menn. Gondolen ble knust og løsnet fra ballongen som begynte å stige igjen. Der ble 6 mann med som ikke hadde mulighet til å styre. De andre fikk montert opp en antenne og gitt beskjed i håp om å bli reddet. Det utløste en nasjonal redningsaksjon hvor mange ble involverte deriblant også Roald Amundsen som ble leder i en norsk-fransk aksjon som dro fra Tromsø.

Monika Kristiansen forteller i boken sin om dette dramaet og forsøkene på berging. Det er blitt spennende lesning. De fleste ble berget, men alle kunne jo ikke berges på en gang. De lengste var utrolig nok 47 døgn på dette isflaket i et lite telt og hadde dårlig med mat og vann.

Amundsens med følge i den såkalte Latham ekspedisjonen forsvant rundt 18. juni 1928. At Amundsen f. 1872 som vi vet hadde utforsket polområdene med skip, hunder, luftskip og fly i 30 år, skulle dø på en slik måte var jo trist.

Ifølge anmeldelsen av boka tegner Monika Kristensen «et dyptgående psykologisk portrett av den aldrende Amundsen». I alt døde 17 mennesker ved disse ekspedisjonene, 6 ved ballongen som rev seg løs. Ballongduken hadde vært sårbar for stykker av is som ble slengt løs fra propellen og ga rifter og skader på duken, ble det fortalt. I boken får vi også bilder fra redningen og den russiske isbrytere «Krassin» som 12. juli klarte å nå fram.

LESERBREV 02.06.22 Anna Kathrine Kristiansen, Pensjonist, jordmor

Det tok 7 år fra p-pillen ble lansert i USA som prevensjonsmiddel for kvinner til at norske kvinner kunne be legen sin om den nye pillen. Det var i 1967 at p-pillen kom lovlig her i Norge. Margaret Sanger var en av 11 barn som vokste opp i New-York i en fattig familie hvor mora var utslitt etter mange barnefødsler. Hun ble derfor tidlig interessert i familieplanlegging. Hun fikk stipend for å studere til sykepleier og drev ulovlig prevensjonsopplysning på sine egne klinikker. Da hun fikk høre om at hormonet progesteron kunne hemme eggløsning hos dyr, måtte dette kunne brukes også på mennesker mente hun. Hun henvendte seg derfor til en biolog, Gregory Pincus, som sammen med en annen biolog ville prøve å utvikle et preparat for kvinner. De manglet penger, men en kvinne som også var biolog og hadde arvet mange penger fra mannen sin, var villig til å gi penger til et slikt prosjekt. Det gjaldt å finne ett hormon som stoppet eggløsningen. Gregory Pincus og John Rock var det som sammen utviklet den første pillen. Metoden de brukte kunne ikke av etiske grunner brukes i dag. P-pillen kan en si er blitt til på en noe lyssky måte. Religionen sto sterkt på denne tiden og kunne sannsynligvis være et hinder. Forsøkene ble gjort på dyr, men også på villige fattige kvinner som på sett og vis ble prøvekaniner for utvikling av denne pillen. Da den hadde vært på markedet en stund, fikk noen kvinner blodpropp og sammensetningen i pillen måtte forandres.

P-piller beskytter mot kreft i livmorslimhinnen, i eggstokkene og tykktarmen. Samtidig er det en svak økning i brystkreft. Dette mener en veier mot hverandre slik at den totale risikoen for kreft er lik 0. Glemmer man å ta en pille, er man jo ikke beskyttet for graviditet. Leger anbefaler derfor for de som ønsker det p-stav og spiral som er et langtvirkende prevensjonsmiddel. P-piller for menn har lenge vært under utprøving. Gestagen hemmer produksjon av sædceller, men reduserer også produksjon av testosteron som da må tilføres.

DEBATT LESERBREV KRIGEN Av Anna Kathrine Kristiansen Publisert:18. juni 2020, kl. 10:33 Ringsaker Blad

Det ble «Månedens Bok i 1986». Den er skrevet av Per Hansson og forteller om det å spille en dobbeltrolle under vanskelige og farlige omstendigheter. I anledning 75 år med fred, er det fortsatt mange som har minner fra krigens dager. Det å måtte spille forræderens rolle for å løse oppgaver for den allierte etterretningstjenesten, skulle en tro ville være en byrde så stor at den var vanskelig å bære.

Boka forteller om en ung gårdbruker fra Flekkefjord ved navn Gunnvald Tomstad. Han hadde radio og sender på loftet sitt, og fikk god kontakt med London. Etter hvert ble han medlem av Nasjonal samling, og han ble Gestapos fortrolige så lenge det varte. Men det gikk jo galt til slutt. Da dette dobbeltspillet ikke kunne drives lenger, ble han jaget av fiender over hele Sør-Norge. Han kom til slutt over til England og ble der utnevnt til løytnant. Boka forteller om en uforglemmelig samtale med Kong Håkon. Rørende er det han forteller om moren sin. Hun måtte jo også bære denne skammen med en sønn som «tilhørte fienden». Han hadde sett morens ansikt og øyne som fortalte om gråt hver natt, og ville ikke at hun skulle lide mer. «Noen må betale for friheten», sa han da han fortalte moren om dobbeltheten. Nå ble det plutselig å skjønne enkelte ting hun hadde grublet på. Den merkelige tikkingen på loftet var heller ikke noe mysterium lenger. Hun lærte seg å si: «Han er ikke min sønn lenger», og fikk vel noe respekt igjen for det.

Jeg anbefaler boka, men den ble litt for spennende for meg, synes jeg. Hyggelig er det å vite at det gikk bra til slutt og at han fikk giftet seg med kjæresten, en kurer han hadde som også fikk rømt til Sverige. Forfatteren Per Hansson døde før boka var ferdig, og ble fullført av Johan O. Jensen i 1983 med tittelen «Den farlige våren».

Denne kvinnen ble kjent for at hun startet og videreutviklet Norske Kvinners Sanitetsforening, men det er jo så mye mer som spesielt kvinner har å takke henne for. Det var først etter 1881 at hun fikk anledning til å ta opp noen av interessene sine som hun hadde utenom hjem og barn. Da var det at hun og stortingsmannen Ole Anton Qvam flyttet til Kristiania. Hennes hjertesaker var stemmerett, unionsoppløsning og sosiale engasjementer. Hun var noe deprimert etter barnedødsfall som hun hadde hatt, men kom hurtig inn i et sosialt miljø på hotell Royal hvor det utenom dem bodde ulike stortingsfamilier. Der var det kvinner gift med tingmenn som hun senere kom til å samarbeide nært med. Politisk hørte Ole Anton til på venstresiden i motsetning til sin egen stand, embets-standen. Han var med og løftet kvinnesaken fram slik at den kom på den politiske dagsordenen. Kvinnesaken fikk karakter av å være venstrepolitikk, og ble derfor motarbeidet av høyre. Det var først i 1882 at kvinner fikk rett til å ta artium, og i 1884 rett til å studere og avlegge eksamen ved universitet fakultet. Først i 1912 fikk kvinner rett til å tiltre de fleste embeter. Datteren Louise var en av de første kvinner som tok medisinsk embets-eksamen. I 1884 kom stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening hvor Fredrikke ble med i styret fra 1887/-88. Kvinnestemmerettsforeningen kom året etter, og efter et massemøte i Kristiania i 1888 var det blitt oppsving her. Fredrikke kom i sving med å distribuere lister, såkalte petisjonslister til kvinner over det ganske land, der de krevde stemmerett for kvinner i stat og kommune. Denne ble underskrevet av 4533 kvinner og overlevert stortinget 23 april 1890. Dette var oppe i stortinget flere ganger, men gjennomslag ble det først i 1913 som vi vet. Fredrikke var det også som fikk kjempet fram at kvinner skulle få gå i 17 mai tog. Det var først i 1889 at dette kom i gang. Da gikk datteren hennes Louise sammen med syv andre kvinner i toget under fanen til Kristiania Arbeiderforening. Det var også første året at jenter fikk være med i barnetoget. Det var i 1870 at det første barnetoget gikk til slottet, men det var bare for gutter. Fredrikkes hovedverk ble vel Norske Kvinners Sanitetsforening som ble stiftet i 1896 med Fredrikke som formann. Om lag 100 kvinner tegnet seg som medlemmer. Formålet var å spre kunnskap om smitte og hygieniske tiltak mot dette utover i landet, yte hjelp til sårede under krig, samt få i gang sykepleier utdannelse for kvinner av alle klasser. Det første kullet her kom i sving på Rikshospitalet i 1898. Det var spesielt tuberkelbasillen som gjorde mange syke på den tid som opptok henne. Hun klarte også å få i gang et sykehjem med 20 plasser for tuberkulosepasienter. Da hun i 1933 ønsket å trekke seg fra formannsvervet i sanitetsforeningen som hun hadde hatt i 37 år, var det blitt 700 foreninger rundt i landet med 100 000 medlemmer. Disse foreningene eide 128 institusjoner til en verdi av 8 millioner kroner.

Fredrikke Marie vokste opp på aristokratiske Bye gård ved Steinkjer i familien Gram som sosialt skilte seg noe ut fra det norske samfunnet. De tre barna gikk ikke på skole, men fikk sin egen lærer. Som 15 åring forelsket hun seg i den ni år eldre læreren sin Ole Anton Qvam, som hadde tatt på seg lærerjobb for å finansiere studier i Kristiania. De ble hemmelig forlovet. Det var hennes store sorg at hun fordi hun var kvinne ikke fikk studere. Ferdig med studiene søkte han sakførerbevilgning og etablerte seg etter hvert som overrettsakfører i Steinkjer. De giftet seg i 1865 etter å ha vært offentlig forlovet et par år. Hun var da 22 år. Ved hjelp av familie og lån fikk han i 1863 kjøpt Gjævran gård som var et eiendomskompleks med flere gårder i Egge ved Steinkjer. Hensikten med kjøpet var at som selveiende bonde gav det ham stemmerett. De flyttet først til Gjævran i 1873, slik at tre av deres fire barn ble født på Bye gård. Men fordi Ole Anton ble stortingsmann og tilbragte mye tid i Kristiania, ble det ansvarsfulle og krevende år for Fredrikke som husfrue på denne gården, mange beslutninger var det som skulle tas. Ole Anton drog fra hjemmet i januar, og hun så ham ikke igjen før ved sankthans tider. Tog gikk det bare fra Trondheim til Støren den gang, og det tok fire døgn. Å være avhengig av hest og slede over Dovrefjell vinters tid var vel ikke så enkelt. Hesteskyss ble det også over islagte Mjøsa. Fra Eidsvoll til Kristiania kunne han ta tog igjen. Da han arbeidet med juryloven, startet han reisen allerede på høsten. Av fem barn var det bare en pike som levde opp. To, muligens tre barn døde i tuberkulose. Da det første barnet, en pike på fem år døde, var ikke tuberkelbasillen oppdaget ennå. Det var den tyske legen Robert Koch som påviste den i 1882 og viste at den var smittsom. Fredrikke var mye syk selv og i tillegg til alt annet ble hun sykepleier for sine syke barn. Da den første døde, ble det vandring mellom spebarnet i vuggen og datterens lidelser i sykesengen. En gutt døde i 12 års alderen, og en annen som 25 åring. Da var han i sving med utdannelse som sin far. En tredje sønn hadde hun mistet ved en fødsel som kom noe før terminen. Men så fikk de satt Gjævran over i gode hender. Ole Antons søster kunne avløse Fredrikke som husbestyrerinne slik at hun kunne flytte med til Kristiania. Da Ole Anton ble utnevnt som statsminister i Stockholm i forbindelse med utskifting av venstreregjeringen i 1902- 1903, ble Fredrikke norsk statsministerfrue der en tid før kong Håkon overtok som konge i Norge. Etter denne Stockholmstiden la hun ut på slitsomme reiser med foredraget "Stemmerett er stemmeplikt». Det var om å få mobilisert kvinner til å stemme ved neste kommunevalg. Da det skulle være folkeavstemming om unionsoppløsningen i 1905, viste det seg at grunnlovens begrep norsk borger fortsatt var en mann, kvinnene skulle ikke få være med. Men kvinner trosset denne bestemmelsen, og 300 000 kvinner sa «Ja» til unionsbestemmelsen fordi sanitetsforeningenes mange ledd ble effektivt at vi kan få innblikk i hennes mobilisert. Det gikk da bare to år etter dette at kvinners statsborgerlige rettigheter kom i 1907.

Fredrikke døde på Gjævran gård i 1938, 95 år gammel. Hun ble gravlagt på Egge kirkegård hvor støtten hennes fortsatt skal stå. Nord-Trøndelag Krets av Norges Sanitetsforening har stått bak utgivelsen av en bok om henne som kom i 2002 med Tormod Aune som forfatter. Han bygget mye på opplysninger om livet hennes på brever som var skrevet og bevart. Det er fra denne boken med det rike billedstoffet at vi i sanitetsforeningene kan få vite mer om livet til hun som startet Norske Kvinners Sanitetsforening.

Anna Kathrine Kristiansen.

Enten det var «Asia» eller «Hongkong» som rammet oss i min tid, så ble vi friske og de ga immunitet for lang tid fremover. Verre var det med tuberkulosen som fortsatt er en farlig sykdom ute i verden. Jeg var helsesøster et år i Veldre Distrikt for vel 50 år siden, og da var arbeid mot tuberkulose viktig. Vi var distriktslegens forlengede arm kan en si. Han hadde jo kartoteket over de menneskene som hadde hatt denne sykdommen, og som fortsatt kunne være smittefarlige. Vår oppgave var å levere glass for ekspektorat til å spytte i som da gikk videre til laboratorier for dyrkning og undersøkelse. Vi ble da heldigvis som regel godt mottatt. Vi inspiserte også forsamlingslokaler i distriktet for å se at de hadde betryggende oppvask. Kaffekoppene skulle kokes var beskjeden den gang før oppvaskmaskinenes tid. BCG vaksine og vaksinesprøyter mot poliomyelitt var også mye vi drev med på den tid. BCG er vel lite brukt etter 1995. Denne vaksinen som inneholder levende svekkede tuberkelbasiller kan hindre at tuberkulosesmitte utvikler seg til sykdom. Hodelus på skolebarn kunne også forekomme. Ringsaker Sykehus som det hette før det ble sykehjem, hadde tuberkuloseavdeling i annen etasje. Jeg arbeidet som jordmor i første etasje. I tider med få fødsler kunne jeg hjelpe den travle distriktslegen med å lete i mikroskop etter tuberkelbasiller på prøver. Laboratoriesøster hadde jo ikke sykehuset den gang, så jeg kunne også fungere litt som det. Det var sanitetsforeningene med dets leder Fredrikke Marie Qvam som startet kampen mot denne sykdommen. Hun hadde mistet to, muligens tre barn i denne sykdommen. Hun hadde som mål å få egne sykehjem for tuberkulosepasienter utover i landet. Sanitetsforeningene skulle spre kunnskap og hygienetiltak utover det ganske land. De kjempet frem helsepolitiske kampsaker som eks. tuberkuloseloven som kom i år 1900. Det var i 1882 at Robert Koch påviste denne smittsomme basillen, og det var i 1895 at Fredrikke stiftet Norske Kvinners Sanitetsforening som nå har ca. 47000 medlemmer.

Anna Kathrine Kristiansen.

Mange har jo fortalt fra 1950 åra,men jeg har lyst til å fortelle fra mitt ståsted,og hvordan en fikk bygget seg hus på den tid. Nu yder jo kommunen god service med utlagte tomter hvor både vann,elektrisitet m.m.pluss vei er ordnet. Slik var det ikke for oss i 1950-53. Å få maskiner til hjelp var vel heller ikke så enkelt.

Det var i 1949 at jeg kom fra Oslo og bosatte meg i Moelv og fortsatt bor jeg i Moelv. Med Mjøsa og Næra for badeliv så nært og skiføre like innpå, pluss ”fiskebil” til fjells om sommeren,kunne en ikke ha det bedre syntes jeg om selve Moelv som bosted. Biler hadde jo ikke meningmann den gang. Som nygifte fikk vi leilighet hos Ulven nokså nært sykehuset hvor jeg arbeidet som jordmor/sykepleier. Telefon gikk det ikke an å få der. Følgelig fikk vi en husstelefon oss imellem,og den står vist fortsatt som pynt og et klenodium på Moelv Bo. Men mannen min og jeg ønsket oss eget hus og gikk først ned til Mjøsa for å se etter tomt. Det var en kald og hustri dag,så tomt ved Mjøsa var ikke forlokkende. Så gikk vi opp i Pinnerudroa,og i skogen ovenfor sykehjemmet fant vi et sted med nydelig utsikt utover Mjøsa ,der ønsket vi å bygge. Tømmer hadde vi kjøpt av Sundgård som hadde skog,og det sto på lager. Så ble det kontakt med Olave Rud som eide skogen. Jo, hun ville gjerne selge oss en tomt. På skjøte fra henne står det ikke noe om størrelsen på tomta, for den var vel ikke oppmålt enda, skjøte er fra 1953. Dette var innen regulert strøk,men noen regulering så vi ikke. Så var det å kontakte kommunens mann,Olavsen som ble med oss for å se på denne tomta. ”Her kan dere sette huset hvor dere ønsker”,sa han. Vi satte trepinner der hvor vi ville ha huset, og da oppmålingen ble ordnet, var tomta 77 meter lang mot syd,80.66 mot nord, 32 på begge kortsidene,skrålinje fra hjørne til hjørne 84,25 meter, tils. 2,7 mål. Ved senere papirer fra kommunen så har det vekslet mellem 2,7.2,6 og 2,5 mål.Mannen min og jeg brukte en sommer etter arbeidstid til å lage vei,jeg tipper ca. 100 meter.Det gikk med trillebår, hakke og spade og litt dynamitt. Jeg ble sprekere og sprekere den sommeren , men han som fikk ta de tyngte takene ble,ble jo sliten. Kommunen hadde nylig lagt vann og kloakk i Pinnerudveien like ved, så vi fikk litt fyllmasse derfra. Ved denne veien vi laget, er det nu 9 hus med beboere som er brukere av denne veien. Den er for smal til at kommunen vil ha noe med den å gjøre, så vedlikehold, snøfresing og strøing må vi ordne skjøl. Nedenfor kom det to hus med adresse Øymoringvegen, Så tilsammen er det 11 hus der vi startet opp, litt rart å tenke på. Den ene hjørnepinnen var av tre og har hatt lett for å forsvinne ned i jorden-Den er jo skille for fire tomter. Naboen nedenfor mot syd trengte også vann,og vi gikk sammen med dem og fikk lagt rør. Det var ingen gravemaskin til det, to sterke karer gravde grøft for rørlegging. For å få kjeller under huset,måtte det dynamitt til. De greide Johansen og sønn, sterke og flinke karer. Når folk skulle bygge på den tid, var det vanlig med dugnad, spesielt for å få grunnmuren opp. Da var det godt å ha gode venner og arbeidskamerater som stilte opp for hverandre,men vi greide oss uten slik hjelp. Husbanken var opprettet for at folk skulle få seg hus noenlunde rimelig,men da måtte en følge forskriftene for dette. Kommuneansatte var satt til å passe på at alt gikk riktig for seg og at huset ikke ble for flott og for dyrt. Mye skap i et hus fordyret fikk vi høre. Tegningen vår ble ikke godkjent, så vi gikk til banken for å låne. Det var strenge regler for tilbakebetalinger på den tid,hvordan renta var husker jeg ikke,den hadde jo vært svært høi en tid. Skjørengen var byggmester for oss, en kjent kar i Moelv på den tid. Vi flytta inn i 1954,og her bor jeg fortsatt. Mange minner knytter seg til stedet, med leieboere og andre gode naboer. Siden har unger vokst opp i flere av husene,og fine lekeplasser for dem har det vært,ingen fare med biltrafikk. Jeg prøvde en gang å få mine to unger i Sanitetsforeningens barneparkering. Jenta på fire år kom hjem etter første dag.” Der var onga slemme,så der ville hun ikke være ”,sa hun. Av begivenheter jeg husker spesielt var da et tre i et vindkast falt over veien vår. Det falt akkurat der hvor leieboeren vår pleide å ha barnevogn med babyen sin stående. Flaks at dette gikk bra. En gang var det en nabo som kom springende med babyen sin,den hadde fått noe i halsen og fikk ikke puste. Jeg sto i vinduet da hun kom,tok babyen i beina og holdt den opp ned,og til vår lettelse så pustet den og bra var det. Denne damen hadde ei lita jente med nydelig krøller. Moren ringte på hos meg en gamg. Hun svingte jenta si rundt og sa,”Se hva ungen din har gjort”. Da hadde min jente fått tak i saks og lekt friserdame, resultatet var ikke bra.! ! Fremkomstmiddelet var spark og sykkel,men til sykehuset kunne jeg løpe igjennem skogen. Sykkelen min var fabrikert i Trøndelag, Ørnen sto det på den, så den var lett gjenkjennelig. Naboen Birger Larsen kjørte lastebil,og Kari var ofte med. De fant denne sykkelen igjen i en kornåker ved Ringsaker kirke en gang. Den ble stjålet flere ganger og funnet igjen. En annen gang kom politiet med en sykkel som tilhørte en av ungene, Det var slengt utenfor en bryggekant og ble funnet i Mjøsa.Sykler og sparker ble borte den tid også, det er ikke bare nu at det stjeles. Nu som kommunen legger ut tomter med vei,vann og alt som hører med, er dette litt spesielt synes jeg. Slik var det altså en gang,slett ikke for så lenge side.

Jeg var kommet opp til Moelv fra Oslo, og hadde avtalt en helgetur til fjells med han som skulle bli mannen min gjennom 55 år. Han hadde fått låne ei hytte for helgen av onkelen sin. Den lå på Nøkkelåsen, altså en drøy skitur fra Mesnabakken hvor vi startet. Dit kom vi med drosje, det var jo få som hadde biler den gang. Dette var en gang mellom 1940 og 1950, når kan jeg ikke huske. Men det måtte jo være en gang etter krigen, for jeg hadde nydelige Napoleonskaker som var kjøpt hos Baker Kristiansen i sekken min. Så hvorfor det i stedet for ferdigsmurte brødskiver? Maten skulle Asbjørn sørge for, og ferdigsmurte skiver hadde vi ikke da vi trengte det som mest. Vi kom vel oss litt for sent avgårde, mørke kom så alt for fort på. Jeg tror grunnen var at Asbjørn måtte arbeide noe først, det var jo ikke lørdagsfri den gangen. Jeg var helt ukjent med terrenget og det var jo litt dumt syntes jeg, måtte stole på ham. Dette ble jo til sammen tre dumme ting å starte med. Hadde jeg visst at avstanden til Nøkkelåsen var så drøy, hadde jeg vel betenkt meg, i alle fall sørget for matpakke og en termos med varmt drikke. Det gikk greit til å begynne med, men da vi nærmet oss snaufjellet, blåste det opp. Snøføika sto rundt oss slik at sikten forsvant, og mørket seg på. Over var det stjerneklart. Kart og kompass hadde vi ikke, og Karlsvogna og Nordstjernen er det jo ikke så greit å orientere seg etter. Kaldt var det også, minus 10 grader da vi drog fra Moelv husker jeg rett. De almene råd var vel ikke så godt kjent den gang som ha med spade, grav deg ned i tide, bruk kart og kompass, ikke skam å snu. I terrenget var det busker og lite med trær. Disse buskene sto ofte i en grop laget av vinden. Jeg fant en stor busk som ly, tok vekk tørre kvister under slik at det ble plass til oss begge. Asbjørn hadde ikke spade, men øks og lommelykt i sekken. Han fant ei tørrgran i nærheten, og vi lagde et lite bål ved siden av oss under denne busken hvor grenene ga god ly for vinden. Så begynte det å dryppe så vi ble litt våte, men det sto ikke lenge på. Vi frøs, spiste Napoleonskaker og Asbjørn var flere ganger ute og hentet vedpinner så vi kunne holde bålet vedlike, men så mye varme av bålet ble det jo ikke. Fikk besøk utenfor som vi trodde var en elg en gang, det var jo mørkt så vi så ikke, grenene stengte jo også for sikten. Den forsvant, var vel nysgjerrig. Det ble en lang kveld og natt husker jeg, søvn ble det jo ikke. Så lysnet det av dag, sola kom opp og spent var jeg om Asbjørn kjente seg igjen. Ille syntes jeg det var at terrenget var ukjent for meg. Asbjørn fant ut at vi lå ved Grunna, og da var jo veien videre grei. Formen min hadde vært god på den første etappen, men den siste etappen var slitsom synes jeg å huske. Napoleonskaker fra kvelden før var vel ikke noe særlig å starte dagen på. Men fjellet kunne ikke ha vært vakrere med sol over hvite vidder. Det var jo denne søndagen vi burde nyte fjellet, men i stedet ble det å finne senga straks vi kom på hytta. Mesteparten av helgen gikk med til søvn og litt mat innimellom. Veien hjem på mandag gikk greit med fint vær og godt skiføre, jeg husker ikke så mye av den. Vi var jo litt flaue dårlig utstyrt som vi var for overnatting ute i mørke, og var enige om at dette skulle vi ikke fortelle bort til noen. Det første Asbjørn hadde gjort etter denne turen, var å kjøpe seg et kompass. «For å sikre oss stø kurs», sa han. Det ble mange fine turer på oss etter hvert, og jeg ble godt kjent i Ringsakerfjellet. Men denne turen har jeg ikke glemt. Takket være lommelykt, fyrstikker og øks i sekken pluss godt vær dagen etter, gikk det jo bra.

Anna Kathrine Kristiansen.